Fin uke.
Del detteMindre
Mer
Arkiv for kategorien "Hverdagsliv"
Etter en lettere legendarisk tur til Hemsedal, med fantastisk føre og eventyrlig vær, har jeg dessverre mye å utsette på kommunens, og ikke minst resten av fylkets innbyggere - nærmere bestemt dets bilister. Gud hjelpe meg for en trasig gjeng med drittfolk.
Folk i butikker, i trekket, og bare generelt folk rundt om, var utrolig greie og lette å prate med. Det tok meg derfor en stund å forstå hvordan de samme folkene kunne være de jævligste menneskene på jord. Forklaringen var selvsagt enkel. Buskerudinger til fots: kjempeflotte folk. Buskerudinger i bil: Drittpikker.
Innen få sekunder etter de fikk karret seg bak rattet, ble de nemlig forvandlet til mordere og kjeltringer. De kjørte uforsvarlig, langt over fartsgrensen, og forårsaket jevnlig nesten-dødsulykker. Det var nesten fascinerende hvordan disse snille, godhjertede innbyggerne kunne la seg forvandle til slike sataner. Fascinerende som i at man fikk lyst til å slå dem i øynene med kjetting.
Uten å gidde å gå videre inn i detalj, vil jeg gjerne komme med følgende anmodning til bilistene i Buskerud fylke: Gå og dø. Jeg driter i hvordan, bare dø. Jeg håper dere kveles på Wunderbaumene deres, og/eller brenner i hjel i de forvokste dustebilene deres. Jeg hater dere. Ta de helvetes telehiv-veiene deres og stapp de opp i ræven. Jævla møkkafolk.
Jeg har lyst å fortelle folk at “Ja, reis til Hemsedal”, “Ja, Hemsedal er moro”, men alt jeg får frem er “Fitte-fitte-fitte-helvetes-drittsted”. Så sorry til mine peeps i nevnte fylke. Men helt seriøst. Brenn i helvete.
Del detteI dag er en dag for mye rart. Formiddagsmat på Kvarteret, for første gang på evig lenge, yrkesmesse på skolen, en buss full av mennesker med bart, og pepperkakehus. En dag for mye rart.
Det er ikke, derimot, dagen for å gjøre lekser. Hvis man da ikke bruker “å gjøre lekser” som “å ville slå noen” i overført betydning. Dét er det nemlig dagen for. Ikke for én spesifikk grunn, men bare for å gjøre noe som ikke er forpult kjedelig. Og ikke én spesifikk person heller - det kan være hvem som helst. Jeg slår gjerne jenter også. Folk i rullestol likeså. Alle er kandidater i dag.
Så dersom du skulle ønske å bli slått i ansiktet, kan du legge igjen din kommentar her, så skal jeg ta kontakt snarest. Åpen eller lukket hånd er valgfritt. Helt gratis er det også.
Del detteEtter å ha lest flere gode hatlister, av blant andre Simon og Alice, føler jeg at jeg trenger å vise verden hva jeg hater. Og selv om mange mener at hat er et alt for sterkt ord å bruke, benytter jeg meg selv av det, over en lav sko, og gjerne i kursiv skrift. Likevel er det noen ting som utmerker seg, og det er disse jeg skal skrive om nu. Her følger min liste over de 10 tingene jeg hater mest:
PS: Jeg ser nå at denne listen kanskje ble unødvendig lang, men sånn er livet. Jeg kortet uansett listen ned til to biter. Her følger del 1:
10. Ari Behn
Ari Behn er en av de få personene jeg ikke tåler. Det er mange typer folk jeg ikke er veldig begeistret for (se punkt 8, 7 og 6), men jeg kommer ikke på noen konkrete personer jeg ikke kan fordra (ikke sånn i farten, i hvert fall), andre enn selveste Ari Behn. Makan til mer uspiselig karakter skal man lete lenge etter.
Her hadde jeg egentlig skrevet et lengre avsnitt om Ari Behn, men jeg føler jeg heller kan droppe det, og i stedet oppsummere med én setning:
Jeg spyr deg i luggen, Ari Behn.
Del detteDet er sjelden at det skjer noe spennende i livet mitt, eller noe som kan minne om en hver form for spennende, men i går gjorde det nettopp dét. Og med spennende mener jeg egentlig noe fullstendig annerledes.
Det har seg nemlig sånn, at jeg traff noen artige karer som mente jeg lignet på Vinner Av Idol 2006®. De om dét. Men vi fortsatte å prate, og endte til slutt opp med å stå på toppen av trappen foran Johanneskirken, der vi arrangerte en minikonsert med blant andre Vinner Av Idol 2006®, og en kar som hadde litt roen på fristiling. Noen mente vi var forkastelige mennesker, andre (oss inkludert), syntes vi var fantastiske. Det hele var i grunn en fryd for øret og sjelen.
Litt etter dette skjedde, fikk de andre det for seg at de ville stjele noen busker, og plassere dem på trappen eller i oppgangen til en de kjente. Tror jeg. Det var på dette tidspunktet jeg bidro, og vi lugget opp noen salige busker fra et eller annet sted, og etterlot noen kledelige hull i bakken. Deretter løp vi med buskene bort dit de skulle legges, og skrattet hjertelig av det hele. Dette var også en fryd for sjelen, og ikke minst for den lille botanikeren i oss alle.
Her endte seansen vår, men vi utvekslet nummer, og utelukket samtidig ikke at dette kom til å skje igjen. Slik ender også denne historien, men ikke håpet om å ødelegge buskas ved en senere anledning. God speed.
Del dette
