Forrige helg dro Anthony, Torbjørn og jeg til Sivil Ulyd i Oslo, som er en hippie-sivilarbeider-atomvåpennekter-musikkfestival, som for øvrig bar et sterkt preg av P3s A-liste. Men det var moro. Festivalen var gøy, oppholdet var artig, og festene var trivelige. Men så kom turen hjem.
På reisen hjem til Bergen, satt Anthony og jeg ved siden av hverandre, begge sterkt reduserte etter gårsdagens kalas. Vi hadde for anledningen fått oss plass i Komfort-avdelingen til NSB, og håpte på en Komfortabel tur. Komfort meg i rassen. Rett bak oss satt to jenter, hvis far hadde prøvd å lære dem å bruke innestemme. Noe som kun resulterte i at de hvisket høyt, også kalt hvesing. I tillegg hadde de tydeligvis ikke lært å sitte stille, og hadde heller ikke lært at det å dunke i stolen foran kommer til å irritere de foran så mye at det lett kan resultere i folkemord.
Etter noen timer med disse utrolig irriterende små drittnissene bak oss, begynte jeg å fantasere om en ny superhelt. En superhelt som kun tar for seg folk som irriterer folk på offentlige transportmidler. Og med ta for seg, mener jeg sløye. En slags Judge Dredd møter Jesus. Rettferdig, men med en utrolig trang til å straffe de som bryter loven. Jeg skulle så jævlig ønske at denne nye superhelten kom inn på toget, etter å ha oppdaget snørrungene på irritasjonsradaren sin, for så å gå beint mot dem med flagrende kappe, og drop-kicke dem tvers igjennom toget, den ene etter den andre. Eventuelt en god gammal dose av roundhouse kick midt i kjeften, så melketennene flakser igjennom luften. Etter det hadde vi alle drukket øl med superhelten, og urinert på de brukne likene, mens vi danset til World Music.
Jeg beklager mitt utbrudd, men jeg tror alle er enige at å skampryle unger som er irriterende eller frekke, er helt på sin plass. Takk for meg.
Del dette
0 kommentarer til “Jeg hater snørrunger.”